Globaliseringsparadokset

Av Aslak Bonde - 03.jul.2006 @ 12:37:29 - Kommentér
Den økonomiske globaliseringen de siste ti årene har gjort behovet for en ny WTO-avtale større enn det var. Samtidig er den kraftige globaliseringen hovedårsak til at man ikke får nye regler.


Brudd ingen overraskelse
Det var ikke overraskende at toppmøtet i WTOs hovedkvarter om en ny verdensomfattende handelsavtale brøt sammen i helgen. De ulike partene sto for langt fra hverandre, og det har ikke dukket opp noen momenter siden sist som skulle gjøre dem mer villige til å kompromisse.

Norge, og de andre G10-landene er i akkurat samme situasjon som alle de andre - dersom de skal gi noe mer i forhandlingen, får det store innenrikspolitiske konsekvenser. I den vestlige verden er det grovt sett slik at eksisterende arbeidsplasser blir satt opp mot fremtidige arbeidsplasser - og de eksisterer jo foreløpig bare i frihandelsforkjempernes papirer.

Mye dreier seg om bønder, men i USA og EU er det også annen industri og tjenestevirksomhet som er truet. På WTO-møtet i Seattle for noen år siden var den amerikanske fagbevegelsen for første gang aktivt med i demonstrasjonene mot handelsforhandlerne. Det bidro også til det som ser ut som et vendepunkt: Forhandlerne måtte gi etter for de folkelige protestene, og de har strengt tatt ikke kommet særlig lenger enn de var den gangen.


Politikerne kommer etter
Noe av det nye siden den gangen, er at mange politikere har kommet etter demonstrantene. Det begynte i Sør-Korea allerede på slutten av det forrige århundre, i de siste årene har vi sett det over alt. Den venstrepopulistiske bølgen i Latin-Amerika og de store EU-landenes motvilje mot å liberalisere energimarkedet er avlet av globaliseringsmotstand. De politikerne som viser at de kan tukte de internasjonale markedskreftene og den «uavvendelige» utviklingen med stadig mer liberalisering, vinner stort i opinionen.

Det paradoksale er at behovet for et oppdatert regelverk for den internasjonale verdenshandelen stadig blir større. WTO-forhandlerne jobber ikke bare for lavere tollsatser og mindre subsidier, de arbeider også for å utvikle et mer avansert regelverk for rettferdig handel. Regler som kan hindre EU i å bruke antidumpingvåpenet mot norske lakseeksportører, og som kan sikre u-landene, dersom deres myndigheter eksempelvis ønsker å regulere virksomheten til de multinasjonale selskapene, eller å ta tilbake eiendomsretten til sine egne naturressurser.

U-landenes forhandlingsstyrke i WTO har frem til nå vært slik at regelverket heller svekker enn styrker retten til nasjonal regulering, men det kunne ha endret seg, dersom den vestlige verden virkelig hadde ønsket å få et regelverk som sikret mer rettferdige handelsvilkår for alle. I følge frihandelsteorien skulle alle parter tjene på det. På kort sikt ville det ikke koste mange vestlige arbeidsplasser heller.


For sent
Men nå er det trolig for sent. Denne runden av WTO-forhandlingene blir neppe avsluttet på lang tid ennå. Men den vil heller ikke bli avblåst. WTOs forløper, GATT, brukte alltid noen år ekstra på å gjennomføre sine forhandlingsrunder, og de var langt mindre kompliserte enn de som pågår nå. De levde bra med forsinkelser den gangen, og de tåler det denne gangen også.

Slik WTO-forhandlerne oppfatter det, finnes det nemlig ingen alternativer.


Aslak Bonde

Aslak Bonde er frittstående politisk kommentator og analytiker. Han har bakgrunn fra Aftenposten og NRK, og driver nå nettstedet politiskanalyse.no der han daglig skriver analyser om norsk polikk.

februar 2007
ma ti on to fr
1 2 3 4
5 6 7 8 9 10 11
12 13 14 15 16 17 18
19 20 21 22 23 24 25
26 27 28
hitsimg