Illusjonene om Statoil

Av Aslak Bonde - 15.jun.2006 @ 12:32
De rødgrønne opprørerne vant kampen mot Odfjell, men tapte slaget om hvordan de statlige selskapene skal styres. Når regjeringen nekter å satse på Marit Arnstad som styreleder, er det en klar beskjed til rødgrønne tillitsvalgte om at det statlige eierskapet først og fremst har et defensivt formål. Heller ikke under denne regjeringen kommer det til å bli brukt til særlig annet enn å hindre utflagging.

 Gamle valgløfter Dermed brister illusjonene ikke bare for tillitsvalgte i SV, Sp og Ap, men også for mange av de velgerne som ga partiene makt i valget i fjor høst. Noen av dem trodde helt sikkert på retorikken om ny kurs og en aktiv nærings- og eierskapspolitikk. Inntil videre er det vanskelig å finne handlinger som støtter oppunder fjorårets retorikk.

Men, det kan jo endre seg.

Den bebudede eierskapsmeldingen fra regjeringen kan kanskje inneholde noen djerve og nye grep, selv om det er lite trolig. Dessuten kan alt bli så mye bedre neste år - eller året etter der. Da vil Marit Arnstad og Grete Faremo ha så mye erfaring fra styrene i Statoil og Hydro at de kan bli styreledere uten at næringslivet eller den næringslivsvennlige opposisjonen på Stortinget vil oppfatte dem som politiske kommissærer.
 
 Paradokset Det er litt av et paradoks. Eks-politikere kan ikke settes til å lede statsbedrifter før de har vært så lenge i næringslivets sfærer at de oppfattes som «rene» – i den forstand at de ikke lar politikken påvirke dem til å ta beslutninger som er bedriftsøkonomisk gale.

Det skyldes at alle regjeringer frem til nå har godtatt en annen illusjon – nemlig at det er et motsetningsforhold mellom politiske hensyn og bedriftsøkonomiske hensyn i styringen av store selskaper. Ofte er det selvfølgelig det, men spesielt når det gjelder de aller største selskapene, er samspillet med det øvrig samfunn så viktig at det blir umulig å skille politiske og bedriftsøkonomiske hensyn.
 
Det er i hvert fall slik det oppfattes i store deler av det politiske miljøet. Fagforbundets leder Jan Davidsen reiser i fredagens utgave av Klassekampen det retoriske spørsmålet om hvorfor Stein Erik Hagen får lov til å kjempe til seg makten i Orkla, mens regjeringen ikke får lov til å sette inn den styreformannen den «egentlig» ønsker i Statoil.

 Brusten illusjon  Orkla er et godt eksempel fordi det er så tydelig at det finnes ulike bedriftsøkonomisk «riktige» valg for selskapet. Det er slett ikke sikkert at forskjellene mellom Jens P. Heyerdahl og de ivrigste rendyrkingsfolkene i Orkla er noe mindre enn forskjellene mellom Marit Arnstad og Johan Fr. Odfjell.

Men det er en forestilling i næringslivet om at det er slik, og det er denne forestillingen – eller illusjonen – regjeringen forholder seg til. Den har ikke tatt den belastningen det ville være å si at det nå ville være i Statoils bedriftsøkonomiske interesse å få en politiker som styreleder.

Det er det som er den brustne illusjon hos de rødgrønne: At regjeringen ikke gjorde noe med det som oppfattes som en illusjon i næringslivet.


Kommentarer:
Postet av: R f


www.hisingen.se


Skriv en ny kommentar:

Navn:
Husk meg ?

E-post:


URL:


Kommentar:


Trackback
Trackback-URL for dette innlegget:
http://app.nettblogg.no/trackback/ping/1467136
hits