Globaliseringsparadokset

Av Aslak Bonde - 03.jul.2006 @ 12:37 - Kommentér
Den økonomiske globaliseringen de siste ti årene har gjort behovet for en ny WTO-avtale større enn det var. Samtidig er den kraftige globaliseringen hovedårsak til at man ikke får nye regler.


Brudd ingen overraskelse
Det var ikke overraskende at toppmøtet i WTOs hovedkvarter om en ny verdensomfattende handelsavtale brøt sammen i helgen. De ulike partene sto for langt fra hverandre, og det har ikke dukket opp noen momenter siden sist som skulle gjøre dem mer villige til å kompromisse.

Norge, og de andre G10-landene er i akkurat samme situasjon som alle de andre – dersom de skal gi noe mer i forhandlingen, får det store innenrikspolitiske konsekvenser. I den vestlige verden er det grovt sett slik at eksisterende arbeidsplasser blir satt opp mot fremtidige arbeidsplasser – og de eksisterer jo foreløpig bare i frihandelsforkjempernes papirer.

Mye dreier seg om bønder, men i USA og EU er det også annen industri og tjenestevirksomhet som er truet. På WTO-møtet i Seattle for noen år siden var den amerikanske fagbevegelsen for første gang aktivt med i demonstrasjonene mot handelsforhandlerne. Det bidro også til det som ser ut som et vendepunkt: Forhandlerne måtte gi etter for de folkelige protestene, og de har strengt tatt ikke kommet særlig lenger enn de var den gangen.


Politikerne kommer etter
Noe av det nye siden den gangen, er at mange politikere har kommet etter demonstrantene. Det begynte i Sør-Korea allerede på slutten av det forrige århundre, i de siste årene har vi sett det over alt. Den venstrepopulistiske bølgen i Latin-Amerika og de store EU-landenes motvilje mot å liberalisere energimarkedet er avlet av globaliseringsmotstand. De politikerne som viser at de kan tukte de internasjonale markedskreftene og den «uavvendelige» utviklingen med stadig mer liberalisering, vinner stort i opinionen.

Det paradoksale er at behovet for et oppdatert regelverk for den internasjonale verdenshandelen stadig blir større. WTO-forhandlerne jobber ikke bare for lavere tollsatser og mindre subsidier, de arbeider også for å utvikle et mer avansert regelverk for rettferdig handel. Regler som kan hindre EU i å bruke antidumpingvåpenet mot norske lakseeksportører, og som kan sikre u-landene, dersom deres myndigheter eksempelvis ønsker å regulere virksomheten til de multinasjonale selskapene, eller å ta tilbake eiendomsretten til sine egne naturressurser.

U-landenes forhandlingsstyrke i WTO har frem til nå vært slik at regelverket heller svekker enn styrker retten til nasjonal regulering, men det kunne ha endret seg, dersom den vestlige verden virkelig hadde ønsket å få et regelverk som sikret mer rettferdige handelsvilkår for alle. I følge frihandelsteorien skulle alle parter tjene på det. På kort sikt ville det ikke koste mange vestlige arbeidsplasser heller.


For sent
Men nå er det trolig for sent. Denne runden av WTO-forhandlingene blir neppe avsluttet på lang tid ennå. Men den vil heller ikke bli avblåst. WTOs forløper, GATT, brukte alltid noen år ekstra på å gjennomføre sine forhandlingsrunder, og de var langt mindre kompliserte enn de som pågår nå. De levde bra med forsinkelser den gangen, og de tåler det denne gangen også.

Slik WTO-forhandlerne oppfatter det, finnes det nemlig ingen alternativer.


Flertallsstyret endret lite

Av Aslak Bonde - 27.jun.2006 @ 12:09 - Kommentér
Flertallsstyret har foreløpig ikke gjort politikken mer oversiktlig. De politiske motsetningene er like mange og store som før, og kompromissene kan bli mindre forutsigbare enn før.

Etter åtte måneder er det for tidlig å vurdere om den rødgrønne regjeringen virkelig klarer å stake ut en ny kurs for Norge. Foreløpig virker det som om endringene i forhold til de foregående regjeringene blir små, men det kan skje overraskende ting både i statsbudsjettet, i meldingen om eierskapspolitikken og i Norges forhold til NATO/USA.

Mer usikkerhet
På ett område er det imidlertid allerede et godt grunnlag for å si at det ikke ble, og aldri kommer til å bli, slik Jens Stoltenberg og de andre rødgrønne lovte i valgkampen. En flertallsregjering gir oss ikke mye mer stabilitet og forutsigbarhet i styringen enn det en mindretallsregjering kan gi oss.

Det er riktignok blitt mindre, for ikke å si null, uforutsigbarhet i forholdet mellom regjering og Storting, men det er blitt mer usikkerhet knyttet til regjeringens politikk.

To eksempler: De som satser på alternativ energi, hadde en forventning om at den nye regjeringen raskt etter valget ville varsle støtteordninger som gjorde det mulig for dem å regne på lønnsomheten i sine ulike prosjekter. De hadde snakket med sentrale folk i regjeringsapparatet, som de hadde all grunn til å stole på. Så oppsto det en strid internt som i praksis har ført til at de «grønne» energiprodusenter må vente helt til i høst før de kan sette opp sine regnestykker.

Det andre eksemplet dreier seg om eierskapspolitikk. Der er det inntil videre umulig å vite hvordan regjeringen kommer til å utøve den. Det kommer fortsatt til å ta lang tid før man får vite om retorikken vil bli fulgt opp av handlinger.

Disiplinering
Regjeringens forsvarere vil hevde at det også var uenigheter internt i mindretallsregjeringene, og at den store forskjellen nå er at man bare får én runde med strid og uro. I «gamle dager» - altså frem til fjorårets valg - var det først spenning knyttet til dragkampene internt i regjeringen, så var det usikkerhet om utfallet av tautrekkingene mellom regjeringspartiene og opposisjonen i Stortinget.

Det er riktig det, men samtidig bidro de to kompromissrundene i mindretallsregimenes tid til disiplinering og åpenhet. Kompromissene internt i mindretallsregjeringene var sterkt påvirket av de rammebetingelsene som lå i at man måtte få støtte fra et av opposisjonspartiene. Samtidig ble kompromissene mellom regjeringspartiene og opposisjonen funnet innenfor de relativt snevre rammer mindretallsregjeringen godtok. Fremskrittspartiet fikk aldri noen vesentlig innflytelse på norsk politikk, fordi Bondeviks mindretallsregjeringer ikke ville overleve med et for sterkt Frp-preg på politikken.

SVs seier
Det spennende og uforutsigbare nå er at SV plutselig kan få en seier i de interne dragkampene, og så blir det norsk politikk. Det paradoksale er at SVs muligheter for å vinne noen kamper internt øker med fallende oppslutning på meningsmålingene. I koalisjonsregjeringer er det alltid slik at det partiet som er mest truet, og som derfor mest trolig vil vrake hele samarbeidet, får relativt størst gjennomslag i de interne dragkampene.

Så kan vi være ganske sikre på at SV ikke vil få gjennomslag i de sakene som anses som viktigst - sikkerhetspolitikken og den økonomiske politikken, men mye mer kan vi ikke vite.

Det var ikke slik Jens Stoltenberg fremstilte flertallsstyrets velsignelser.


Illusjonene om Statoil

Av Aslak Bonde - 15.jun.2006 @ 12:32 - Kommentér
De rødgrønne opprørerne vant kampen mot Odfjell, men tapte slaget om hvordan de statlige selskapene skal styres. Når regjeringen nekter å satse på Marit Arnstad som styreleder, er det en klar beskjed til rødgrønne tillitsvalgte om at det statlige eierskapet først og fremst har et defensivt formål. Heller ikke under denne regjeringen kommer det til å bli brukt til særlig annet enn å hindre utflagging.

 Gamle valgløfter Dermed brister illusjonene ikke bare for tillitsvalgte i SV, Sp og Ap, men også for mange av de velgerne som ga partiene makt i valget i fjor høst. Noen av dem trodde helt sikkert på retorikken om ny kurs og en aktiv nærings- og eierskapspolitikk. Inntil videre er det vanskelig å finne handlinger som støtter oppunder fjorårets retorikk.

Men, det kan jo endre seg.

Den bebudede eierskapsmeldingen fra regjeringen kan kanskje inneholde noen djerve og nye grep, selv om det er lite trolig. Dessuten kan alt bli så mye bedre neste år - eller året etter der. Da vil Marit Arnstad og Grete Faremo ha så mye erfaring fra styrene i Statoil og Hydro at de kan bli styreledere uten at næringslivet eller den næringslivsvennlige opposisjonen på Stortinget vil oppfatte dem som politiske kommissærer.
 
 Paradokset Det er litt av et paradoks. Eks-politikere kan ikke settes til å lede statsbedrifter før de har vært så lenge i næringslivets sfærer at de oppfattes som «rene» – i den forstand at de ikke lar politikken påvirke dem til å ta beslutninger som er bedriftsøkonomisk gale.

Det skyldes at alle regjeringer frem til nå har godtatt en annen illusjon – nemlig at det er et motsetningsforhold mellom politiske hensyn og bedriftsøkonomiske hensyn i styringen av store selskaper. Ofte er det selvfølgelig det, men spesielt når det gjelder de aller største selskapene, er samspillet med det øvrig samfunn så viktig at det blir umulig å skille politiske og bedriftsøkonomiske hensyn.
 
Det er i hvert fall slik det oppfattes i store deler av det politiske miljøet. Fagforbundets leder Jan Davidsen reiser i fredagens utgave av Klassekampen det retoriske spørsmålet om hvorfor Stein Erik Hagen får lov til å kjempe til seg makten i Orkla, mens regjeringen ikke får lov til å sette inn den styreformannen den «egentlig» ønsker i Statoil.

 Brusten illusjon  Orkla er et godt eksempel fordi det er så tydelig at det finnes ulike bedriftsøkonomisk «riktige» valg for selskapet. Det er slett ikke sikkert at forskjellene mellom Jens P. Heyerdahl og de ivrigste rendyrkingsfolkene i Orkla er noe mindre enn forskjellene mellom Marit Arnstad og Johan Fr. Odfjell.

Men det er en forestilling i næringslivet om at det er slik, og det er denne forestillingen – eller illusjonen – regjeringen forholder seg til. Den har ikke tatt den belastningen det ville være å si at det nå ville være i Statoils bedriftsøkonomiske interesse å få en politiker som styreleder.

Det er det som er den brustne illusjon hos de rødgrønne: At regjeringen ikke gjorde noe med det som oppfattes som en illusjon i næringslivet.


Første innlegg

Av Aslak Bonde - 14.jun.2006 @ 17:38 - Kommentér

Velkommen til min blogg!


Aslak Bonde

Aslak Bonde er frittstående politisk kommentator og analytiker. Han har bakgrunn fra Aftenposten og NRK, og driver nå nettstedet politiskanalyse.no der han daglig skriver analyser om norsk polikk.

september 2007
ma ti on to fr
          1 2
3 4 5 6 7 8 9
10 11 12 13 14 15 16
17 18 19 20 21 22 23
24 25 26 27 28 29 30
             
hits